Av Ulf Aakre Brudevoll.
Reidar dukket opp i mitt liv i Gøteborg i 1960, der jeg begynte på ingeniørstudiet. Et år i forveien var jeg gjennom seiling blitt kjent med Volvo designeren Jan Wilsgaard, som hadde bygget opp en gammel Colin Archer skøyte, LYST, for øvrig kontrahert av Marinen som treningsfartøy for elevene på sjøkrigsskolen i Horten. I Gøteborg bodde jeg hjemme hos Jan og hans foreldre, moren var fra Fredrikstad.
Hjemme hos Wilsgaards dukket Reidar opp, da hans mor var barndomsvenninne av Reidars mor. Så viste det seg at Reidar også studerte på GTI, han gikk på motorlinjen, jeg parallelt på maskinlinjen. På den måten var vi umiddelbart forent i et miljø med både seiling og teknikk, og et nært vennskap som skulle vare livet ut ble etablert.
Reidar vokste opp som en av to brødre, sønner av Tryggen, fyrmesteren på Strømtangen fyr utenfor Fredrikstad. Guttene var eneste barna på fyret, og tre dager i uken kjørte moren brødrene i motorsnekke til skole. Reidar kunne fortelle om moren som vintertid kjempet seg gjennom isen med snekka så lenge det var mulig. Vanninntaket frøs, FM’n kokte og stoppet, de måtte til fots, med hver sin åre som eneste redningsmateriell, kave og kjempe seg til land. Denne oppveksten, under til dels tøffe kår med minimal sosial omgang, føler jeg satte sitt preg på Reidar. Tryggen ble senere fyrmester på Møkkalasset, da kunne familien bo landfast på Flostad, og familielivet ble lettere. Nå var det Tryggen som måtte i båt for å komme til Møkkalasset. Reidar fortalte at under langvarige dårlige værforhold hvor ilandstigning med båt var umulig, ble proviant til Tryggen slept i en stor lerretssekk av en fiskeskøyte som la seg til lo for fyret, slik at Tryggen med båtshake kunne hale inn sekken.
Reidar tok i ung alder telegrafistskolen, og seilte en tid som telegrafist i handelsflåten. Senere i livet har jeg ofte reflektert over at denne store, kjempesterke karen med sine kraftige armer kunne betjene en liten morsenøkkel.
Reidar giftet seg med Sølvi fra Kristiansand, og de fikk raskt sønnen Stein. Men Reidar var vitebegjærlig og ville videre, og ingeniørstudiet i Gøteborg ble neste utfordring. I studietiden var vi mye sammen, og siden veien til Kristiansand var lang, ble Reidar ofte med meg hjem til Drammen, hvor Reidar traff min seilvenn Egil Ruud. Ferdigutdannet ble Reidar bilsakkyndig i Drammen, og snart var Reidar og Egil i gang som selvbyggere av tomannsbolig. Det går fortsatt gjetord om byggingen. En stor gammel militær lastebil med vinsj ble innkjøpt. Reidar med sin enorme styrke dykket etter synketømmer i Drammenselven, og Egil kjørte vinsjen. Deretter ble tømmeret kjørt til en bonde med sag, på den måten ble byggebudsjettet holdt på et minimum. Straks disse flinke og hendige karene hadde flyttet inn, satte de i gang hvert sitt båtprosjekt. Egil med skonnerten SO LONG, og Reidar med WENDULA, en gaffelkutter bygget på identisk skrog som vår ADELANTE. Etter noen år ville Reidar ha større båt, og han fikk Kristian Djupevåg til å bygge skroget til LEDINA, og da Reidar hadde ferdigbygget båten, seilte familien Johansen, nå også med datteren Nina om bord, i en av fjordens vakreste seilskøyter.
Men Reidar var fortsatt rastløs, også yrkesmessig. Han tok maritim utdannelse, og var nå å se langs Norskekysten som kaptein på båtene til Fyr og Merkevesenet. Familien flyttet «hjem» til Flostad og Sørlandet. Med sin store arbeidskapasitet ville Reidar noe mer. LEDINA ble solgt til Karen og Henrik Friis, og Reidar bygget en stor verkstedhall, meget velutstyrt med verktøy og maskiner. Han ville bort fra tungbygde skøyter, og satte i gang bygging av en vakker stor kutter, tegnet i 1920 årene av den legendariske amerikaneren Herreshoff. Båten var lettbygget i tre etter kaldbakt metoden. Men Reidar ble også eldre som oss andre, og han fikk i tillegg problemer med helsa, og Reidars Herreshoff ble solgt.
Som leseren forstår, var Reidar en usedvanlig flink og allsidig fyr. Men han var også eventyrlysten. Han var med ekspedisjonen til Carl Emil Petersen da RUNDØ forliste ved Grønland. Og det var ikke uten grunn at Carl Emil ville ha Reidar med seg til Canada, da de to en hel sommer levde ødemarks liv ved å padle McKenzie River. På tross av at Reidar var sørlending, ble han også en ivrig skiløper, og han stilte på «SSCA Ski Team» sammen med Arne Smith, Carl Emil og undertegnede. I Wasaloppet og 9Mila fikk Reidar testet kreftene sine.
Men for oss som sto Reidar nær, er det aller mest hans allsidighet og utrolige hjelpsomhet vi vil huske ham for. Alle har vi gjennom årene fått hjelp av Reidar. Samme hva det gjaldt kunne Reidar bidra, mange i skøytemiljøet fikk hjelp og råd. Han gjorde RS 1 COLIN ARCHER mange store tjenester, blant annet restaurerte han ankerspillet. Reidars kløkt og styrke kom godt med da ADELANTE skulle flyttes fra haven på Jar til det våte element. Han reiste landet rundt for å finne riktig masteemne til CHRISTIANIA, masten og rundholdt ble siden tilvirket i hans eget verksted. I STAVANGERS restaurering var han i ekspertgruppa. Og utallige andre dyktig utførte tjenester til veldig mange i SSCA.
Reidar var ikke bare utrolig praktisk, han var også en belest intellektuell. Allerede i Gøteborg lånte han meg «Walden, life in the woods», av Henry David Thoreau. Det er ikke vanlig at en ungdom med Reidars bakgrunn leser 200 år gammel amerikansk filosofisk poesi.
På sin planlagte biltur til Nord Norge fikk Reidar hjerneslag i Rognan, og døde siden på Bodø sykehus, 30. august.
Takk Reidar for et langt, godt og rikt vennskap!
Vi i SSCA senker våre flagg i ærbødighet, og våre tanker går til Sølvi, Stein, og Nina med familie