På slutten av vårt vinteropphold i Spania, sitter vi under palmene i haven og fryder oss over en fantastisk fugleaktivitet, med redebygging og alt som symboliserer liv, så får vi telefon fra Sigbjørn med det triste budskapet at Egil brått har forlatt livet.
Mesteparten av sin fritid i løpet av sine nesten 86 år har Egil brukt på båt, på å seile, på å bygge båt, på å gi råd til båtvenner. Egil delte gladelig av sin kunnskap og erfaring med alle som søkte hans råd.
I ung alder bygget han sin egen Snipe, og imponerte alle med sin evne til å rette opp båten ved kullseiling, ved å gå ut på kjølen og seile videre, uten å bli våt på bena. I begynnelsen av 50 årene seilte Egil og broren Øivinn, Knarr, den første "So Long". Ruudbrødrene (de seilte rormann annenhver gang) gjorde rent bord på regattabanen, og var norgesmestere fem år på rad.
I 1955 ble interessen for større farkost vekket, og en 35 fots Risørskøyte fra 1905 ble kjøpt, døpt So Long, og Ruudbrødrene satte i gang ombyggingsarbeid til seilskøyte, rigget som gaffel ketch. Som 16 åring kom jeg inn i prosjektet. Ett år medgikk all fritid for å få skøyta klar for langfart, og endelig senhøstes 1957 følte Egil og jeg at vi var klar for langtur. Dette var førstesidestoff den gang. So Long var den tredje båt fra Drammen, etter Ho-HO og HO-HO II, som dro på langtur. Samme året dro også Rundø, med Erling og Carl Emil, som vi traff i flere havner underveis. Egil var den gang nygift med Lilla, men hun ble ikke med. Etter et års seilas, via Vest-India, ankom vi New York. For en ung gutt som meg, ble Egil en læremester, en mentor og en venn. Et vennskap som aldri slo sprekker gjennom 62 år.
Senhøstes, på hjemturen, forliste So Long midt i Atlanteren etter nærkontakt med orkanen "Betsy". So Long sprang lekk, Egil klarte å kappe riggen, og derved redusere påkjenningene på skroget. Etter 4 døgns kontinuerlig pumping, og for nødrigg, ble So Longs mannskap plukket opp av en gresk lastebåt, umiddelbart etterpå sank So Long.
Vel hjemme satte Egil igang nytt båtprosjekt, basert på tegninger fra Holland. Selve skroget ble bygget i Hardanger, og Egil gjorde resten av arbeidet selv, en 38 fots "moderne" havseiler, bermuda ketch med krysserhekk. Etter et par år kunne en nybygget So Long sjøsettes. Båten ble ingen stor suksess fordi den var konstruert for å bli bygget i stål, og med tradisjonell byggemetode i tre ble spanterisset feil, med dårlig skrogstabilitet som følge. Vi hadde dog en uforglemmelig vinterseilas i "mahognyflisa til Egil", som vi kalte båten. I desember, under en skikkelig fimbullvinter, ringte Egil og spurte om jeg ville bli med å seile båten fra Drammen til Holmsbu, hvor isgangen var mindre. Iført losluer og vinterhabbit, og med full fyr på ovnen, la vi optimistisk ut, men etter mye baksing i isen frøs vi til slutt inne i Drammensfjorden. Hverken isøks, seil eller motor fikk oss fri, og etter mye strev, ble vi til slutt berget av isbryter. På våren dukket heldigvis en utlending opp som kjøpte båten.
Egil kunne nå realisere sin store båtdrøm, som han selv sa: En vogngrønn gaffelskonnert med klipperbaug. Etter ytterligere 3 års innsats, kunne Egil nok en gang sjøsette en So Long, den fjerde i rekken. Båten som de aller fleste av oss har assosiert med Egil i nesten et halvt århundre. Samtidig var vår egen Adelante ferdigbygget, og våre båter hadde mange fine sommertreff langs kysten med Egil, Lilla, Lars og Katrine i So Long.
Etter noen år ble Lilla og Egil skilt, og etterhvert dukket nytt mannskap opp i So Long med Grete, Ane og Sigbjørn. På ny la So Long ut på langtur, først ett år med familien til Middelhavet, og senere ett år til Vest India. Takket være Egils enorme arbeidskapasitet og båtkunnskap, har han i alle sine år seilt alle "So Long'er" i Ship shape and Bristol fashion. og manøvrert med førsteklasses sjømannskap.
I båtmiljøet var Egil en kunnskapsrik nestor, og mange har gjennom årene fått gode råd og bistand. I Seilskøyteklubben Colin Archer var Egil med fra begynnelsen, her var han den alltid hjelpsomme og inkluderende rådgiver overfor gamle, så vel som ferske entusiaster.
Alderen hadde naturlig nok også innhentet Egil, helsen var ikke lenger så god, og han kunne ikke lenger leve så aktivt som han ønsket. For to år siden fant han tiden moden til å selge So Long. Egil var i vennekretsen kjent for alltid å gjennomføre sine mål. Dessverre gjennomførte han også sitt mål om å forlate livet før alderen ville medføre større helsemessige problemer. For familie og venner er Egils bortgang en stor sorg og et stort savn. Vår varme medfølelse går til Egils etterlatte familie.
Casa Mimosa 9. mai 2018
Ulf Brudevoll (ADELANTE)