For bare seil

Johan J. Petersen forteller om erfaringer fra å seile RS 14 Stavanger på "gamlemåten".

Kysten har vært seilt i alle år før motoren kom. I løpet av de 80-90 år som har gått siden motoren for alvor gjorde sitt inntog, har likevel de fleste glemt hvordan det er å være uten. Som mange andre har jeg gjort mye for seil, men samtidig vært vant til å ha motoren i bakhånd. I trange havner har det vært en selvfølge å bruke den. På Stavanger er det ingen slik mulighet, og skøyta har litt størrelse med 47 fot og 30 tonn. Da vi begynte å seile henne i 2001-2002 var jeg dermed litt nervøs for hvordan vi skulle få til manøvrering i trange områder på en seilas langs halve norskekysten med mange havneanløp.

Bilde: RS Stavanger på vei inn til Fedje sommeren 2002, storseilet er skandalisert og ankeret henger klart

Vi visste samtidig at det må være fullt mulig, for før var det dagligliv. På redningsskøytene ventet man lenge før motor ble installert, første gang var på RS 36 i 1930. Seilskøytene fra Colin Archer  fungerte så godt at det lenge var liten vilje til å gjøre forandringer. ”Hvis det ikke blåser er det ingen som trenger redningsskøyte, og når det blåser er seilene mer pålitelige (og billigere)”, var lenge tunge argumenter.

Det var heller ikke gitt at alle så det som bedre å manøvrere med motor da de til slutt kom. Tvert i mot, forteller Knut von Trepka, som har intervjuet gamle skippere: Motor er nå greit nok utpå havet der det er plass, men når vi kommer til havn skrur vi av og setter seil, for vi trenger jo noe skikkelig å manøvrere med.

Det var dermed ingen grunn til at det skulle være uoverkommelig å gjøre alt for seil i dag heller, selv om vi ikke hadde samme erfaring som de gamle skipperne. Noen prøveturer sommeren 2001 og 2002 gav oss god trening.

«Sandsynligvis den beste som Colin Archer nogen gang har bygget for oss»

Vi ble fort vant til å håndtere skøyta med seil og årer. Motor eller ikke ble en irrelevant problemstilling når den rett og slett ikke var der. Alle manøvre  ble automatisk planlagt for det utstyret vi hadde. RS Stavanger er manøvrerbar og svært hensiktsmessig organisert. Da Jul Nielsen kjøpte Stavanger i 1938 fikk han med et brev fra Redningsselskapet: «Vi takker så meget for denne handel, og ønsker Dem lykke til med skøiten, som er en god seiler, sandsynligvis den beste som Colin Archer nogen gang har bygget for oss.» Og redningsskøytene var sin tids høyteknologi og kulminasjonen av århundrer med perfeksjonering av mindre seilfartøy. De var ypperlig egnet til å håndtere den kronglete norskekysten under alle forhold.

At motoren igjen er ute, og dermed også hullet til propellen i ror og stevn, gjør styringen lettere. Rormannen trengte sjelden å bruke mer enn en hånd for å legge roret i borde. Den doble styrebrønnen er ypperlig egnet for seilhåndtering, to personer kan uten videre håndtere slag og jibb under normale forhold. Gaffelriggen muliggjør raske seiljusteringer som å låre piggen og hive opp halsen på storseilet (såkalt skandalisering). Den vesle mesanen på redningsskøytene gjør  ikke store forskjellen for farten, men øker manøvreringsevnen betydelig. Rormannen kan bakke mesanen med en hånd, og slik bremse farten ved kaianløp, eller vrenge fartøyet over stag. Toppseil, klyver, fokk, storseil og mesan (de tre siste kan reves) gir ypperlig mulighet til å tilpasse seilføringen til all slags vær. Redningsskøytene var underrigget i.f.t en lystbåtstandard, og går sakte i  slakk vind.  Men formålet deres var å gå ut når andre søkte mot ly for uvær. For vår håndtering betydde dette uansett at vi forholdt oss til mange, men relativt sett små flater med seil, som er lett å sette eller fire eller reve eller skandalisere.

Å  bare seile

Å  bare seile krever naturligvis mer av mannskapet, og tre forhold synes avgjørende for at det skal gå glatt:

1. Planlegging av manøvre fra grunnen av, det er enda viktigere å gjøre seilingsbaner og teknisk håndtering riktig. Retrettmulighetene er færre og det er viktig og holde fart i skøyta til man er på plass.

2. Fullbefarent mannskap (besetningen var på fire i tjenestetiden). På Stavanger var vi også minimum  fire. Man trenger gode hender for å håndtere seil, kasteliner,  fortøyninger og fendere raskt og  presist.

3. Riktig utstyr: man har mer nytte av manuelt utstyr som mange og gode kasteliner, lange båtshaker og ikke minst gode årer.

Årer

Riktige årer og trening i å bruke dem er vesentlig, det er forbausende hvor stor effekt de gir selv på en 30 tonns skøyte. De to årene er på godt over 6 meter og  lå alltid klare. De ble brukt  til å få skøyta over stag i trangt farvann og derav lite fart, bremse farten eller styre under kaianløp, og noen ganger til å gå (man ror ved å legge kroppsvekten på årene og gå fram og tilbake over dekk) skøyta til land hvis det ble vindstille om kvelden. Ettersom skøytene i gamle dager fulgte fiskeflåten ut på havet om morgenen, var det vanlig å gå skøyta til havn hvis det ble stille på kvelden. Selv om det går langsomt, var det å foretrekke framfor å ligge  å slenge i dønning gjennom en hel natt. Med ”Stavanger” har det hendt det at vi gikk skøyta opptil 5 n.m, de lengre ”gåturene” har vært for å komme til nattehavn når det har vært vindstille. En av de større roopplevelsen var å gå skøyta inn til Espevær ved Bømlo sent på kvelden. Folk hang ut av vinduene da Stavanger gled lydløst i mørket gjennom den siste milen med en kanal som var så smale at vi  tidvis måtte trekke inn årene. 

Seilhåndtering og manøvrering.

Ved ankomst var det, dersom mulig, gunstig å ta et slag eller to forbi eller utenfor brygga vi skulle legge til. Hvilken brygge er mest egnet? Hva slags fortøyningsmuligheter er det der? (Pullere, kryssholdt, ringer eller annet? Ved de to første tilfellene gjorde vi på forhånd klar løkker i tampene som gikk i land.

Seilmessig  tok vi  gjerne ned klyver og eventuelt toppseil innen selve anløpet. Klyverbommen ble tatt inn på dekk, og tidvis ble ankeret klargjort til hurtig dropp om nødvendig. Stort sett gikk vi til brygga med storseil som vi skandaliserte, fokk som vi  slapp i dekk  på passende tidspunkter, samt mesan i beredskap som vi lot henge og blafre.

Ona havn: Det blåste SV bris, dvs at vinden stod rett ut av den trange havna. Vi gikk inn med fokk, storseil  og mesan på babords halser inn den smale åpningen: Vi holdt rundt 2-3 knop, og gikk over stag med en gang p.g.a.  grunner på styrbord. På det nye slaget skiftet vinden kontinuerlig, vi satt ut en åre for å beholde litt fart videre inn i havnebasenget, samt være sikre på å klare et nytt slag. I slaget bakket jeg mesanen mot styrbord for å komme raskere rundt. På det nye babord slaget slapp vi fokka i dekk, loffet og seg opp til brygga på styrbord. En mann hoppet i land og tok i mot fortøyningene.

Da vi seilte ut igjen senere var et bare å sette fokka, holde  igjen hekken med akterfortøyning, la baugen bli vridd 180 grader, slippe fortøyningen og seile ut. 

I sterk vind, som vi hadde i Bud, med kai til lovart på tvers av vinden, nøyde vi oss med å loffe mot kaia i passe avstand, kaste i land kasteliner (som ble tatt i mot av folk på land) og deretter lange trosser, og lot skøyta henge i dem mens vi beslo seilene og ryddet opp. Til slutt trakk vi  oss de siste 10 meterne inn til kai.

Bilde: forhaling inn til kai i Bud sommeren 2002 

Filmsnutt med hurtigfilm fra manøvrering ut fra Runde og inn til Ona:  

Havner 

Under den første berømte redningsaksjonen  til en redningsskøyte, i 1894 da RS 1 Colin Archer reddet 37 menneskeliv på en natt i Hamningberg under «orkanaktig storm», la de til og fra kai  i Vardø flere ganger. «Hamningbergaffæren» er utførlig beskrevet i loggbøker og avisintervjuer, men all fokus er på hvordan de klarte å ta seg fram til Hamningberg, samt få folk ombord i uværet. Det er ikke nevnt med et ord hvordan de faktisk kom seg til og fra kai i «orkanaktig storm». Det må med andre ord ha vært en selvfølge, og ikke verdt videre kommentar.